Det er ikke opplagt hvor kunst hører hjemme. Den vanlige antakelsen er et galleri: hvite vegger, kontrollert lys, en betrakter som har gått dit med den hensikt å se. Maria Brinchs arbeider tåler den situasjonen godt. De tåler også det motsatte, og det er kanskje der de blir mest interessante.

I sommer har flere av verkene hennes hengt i et gulmalt trehus i Vang i Valdres, med Vangsmjøsa utenfor vinduene og Jotunheimen i horisonten. Sommerhotellet er et bed & breakfast med tolv rom og bad på gangen, ikke et utstillingssted. Folk går forbi verkene på vei til frokost. De ser dem med fjellstøvler i hånden, i det lyset som til enhver tid faller inn gjennom glassverandaen. Det er en annen måte å møte kunst på, og den passer disse arbeidene.

Huset

Sommerhotellet ble bygget av Ola Før i 1891, midt i sveitserstilens storhetstid i Norge. I 1901 ble det annonsert i Bergens Aftenblad som et «Sjeldent friskt Sommerpensjonat», med luft som var «særdeles styrkende paa Grund af den lette Aftenbris ned fra Jothunfjeldene». Spisesalen med panoramautsikt kom i 1937.

Gjestelisten er uvanlig for et hus av denne størrelsen. Kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav besøkte hotellet på rundreise i Valdres sommeren 1909. Skuespiller Per Aabel var gjenganger i flere tiår. Edvard Grieg var også innom, og Bechstein-flygelet han spilte på står fortsatt i en av stuene.

Så tok det slutt. Hotelldriften ble lagt ned på 1970-tallet, og bygget sto tomt i over tjue år. Trine Grann kjøpte det i 2000 for 200 000 kroner og totalrenoverte det over flere år, et arbeid som ga henne Fortidsminneforeningens vernepris i Oppland i 2010.

I fjor høst begynte Grann å tenke på å selge. Nå drives hotellet av Oslo-paret Tonje Skjervold og Christian Bielke, som eier to tredjedeler av driftsselskapet. Skjervold har bakgrunn som journalist og jobber med PR og merkevarebygging. Bielke er designer og partner i Bielke&Yang og Bow.

Det er Bielke som har formulert prinsippet som gjør kunsten relevant her. «Det skal ikke være helt museum,» sa han til D2 i sommer. Mange gamle møbler og gjenstander er tatt vare på, som den gamle nøkkeltavlen. Men de nye driverne har også tatt inn nye møbler og ny kunst, fra folk de kjenner og samarbeider med. Stoler fra Matre. Kunst av Maria Brinch, Eyvind Solli og Ali Shah Gallefoss.

Brinchs arbeider er altså ikke plassert der som dekor, og heller ikke som en utstilling med åpning og vernissage. De har kommet inn i huset gjennom folk som kjenner kunstneren, og de deler vegg med den gamle nøkkeltavlen og et flygel fra Griegs tid. Det er en gammel og ganske robust måte å leve med kunst på.

Kunstneren

Maria Brinch (f. 1984) bor og jobber i Oslo. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og School of Visual Arts i New York, og har stilt ut ved Kunstnernes Hus, Kunstnerforbundet, Salgshallen, Format og RAM i Oslo, Entrée i Bergen, Elephant Kunsthall på Lillehammer, KINDL i Berlin, Myanmart Gallery i Yangon og Uganda Museum i Kampala.

Arbeidene hennes er vanskelige å plassere i én kategori, og det er poenget. Brinch printer fotografier på ullstoff, maler videre på trykket, bretter stoffet og monterer det på skulpturelle opphengsstenger i smijern og furu. Resultatet er noe mellom fotografi, maleri og veggteppe. Fotografiene er ofte spontane snapshots tatt med mobilen, øyeblikk fra hverdagen som senere oversettes til en fargepalett.

Referansene ligger både i klassiske prydtekstiler og i noe langt mer hverdagslig: klesvask hengt til tørk mellom bygårder, dekorative smijernsporter som markerer hvem som har tilgang til hva. Tekstil som materiale og tekstil som følelse, samtidig. Det gir arbeidene et dobbelt slektskap, til den gamle prydtekstilen på den ene siden og til vår egen tids digitale oppsamling av fortellinger om levd liv på den andre.

En stor del av praksisen handler om det sosiale ved håndverket. Utveksling av tradisjonell kunnskap er hos Brinch en plattform for personlige fortellinger og politiske erfaringer på tvers av kulturer. Gjennom tolv år har hun samarbeidet med kunstnere og kuratorer i Yangon i Myanmar og Kampala i Uganda, med særlig vekt på kvinners kunstneriske praksis.

Skitten Syrin

Silketrykkene i serien Skitten Syrin ble først laget i 2021, i et opplag på 50. I 2025 gikk Brinch på ny i dialog med verkene og håndkolorerte et utvalg på 20 eksemplarer. Hvert av dem er unikt.

Grunnlaget for trykket er to tidligere tekstilarbeider fra atelieret. Teknikken er den samme som når hun lager veggtepper: hun begynner med å printe utsnitt fra fotografi på ullstoff, maler videre og bretter stoffet. Fargene hun har valgt i silketrykket er likevel andre enn i de originale veggteppene. Paletten er sober, i askegrå, fjordgrønn og blekkblå.

Arbeidet ble gjort skulder til skulder med verksmester Linn Horntvedt på Fellesverkstedet i Oslo, tilrettelagt av Atelie. Det er en detalj som sier noe om hvordan Brinch jobber. «I Marias kunstnerskap er kunnskapsdeling i forhold til håndverket og sosial utveksling viktig. Det gir næring,» skriver Anne Weyer-Larsen i teksten til serien.

Håndkoloreringen er det som gjør denne serien spesiell. Tradisjonelt har håndkolorering vært brukt til å forsterke farger og stemninger som allerede lå i trykket. Brinch har gått bort fra dette. Hun har i stedet gitt hvert trykk nye maleriske kvaliteter, og gjort hvert enkelt eksemplar om til et eget maleri. Tjue trykk, tjue forskjellige lesninger av det samme utgangspunktet.

Overganger

Tittelen fortjener en forklaring, og Weyer-Larsens tekst gir den.

Syrinen er hardfør og nøysom, betagende vakker og uimotståelig i duften. Den setter synlige bladknopper allerede om høsten, knopper som står der på nakne greiner gjennom vinteren, med snø eller rim. Om våren bryter den ut i full prakt, i et fargespill og en duft som gir assosiasjoner til lange lyse netter, bark, jord og grill. Den rammer inn våren og følger oss inn i sommeren.

Og så står den der resten av året. Skitten av eksos, med spindelvev, møkkete, til tider sliten. Men robust.

Det er dette dobbelte som gir serien navnet sitt. Stemningen i de håndkolorerte trykkene sier noe om syklusen til syrinen, om overgangene fra årstid til årstid og om evnen til å leve med elementene: jord, luft og vann.

Brinch ser på overganger som en positiv struktur, i naturen, i kroppen og i relasjoner. «Det er mye å lære av en slange som forlater sitt eget skinn for å skape seg en ny front,» skriver Weyer-Larsen. Perioden mellom 2021 og 2025 har rommet flere overganger for kunstneren selv, blant annet at hun fikk sin tredje sønn. Slik inkorporeres levd liv og erfaring i det håndkolorerte silketrykket, på linje med syrinens mange overganger gjennom årstidene.

Det er en tematikk som kler et hus som Sommerhotellet påfallende godt. Bygningen har vært pensjonat, kongelig reisemål, tomt hus i tjue år, verneprisvinner og nå et sted som blir drevet fram på nytt av folk uten hotellerfaring. Sesongen er kort. Til helgen 28.–30. august er den over for i år.

Praktisk

Sommerhotellet ligger i Vang i Valdres, ved Vangsmjøsa, i det som ofte kalles porten til Jotunheimen. Siste åpningshelg denne sesongen er 28.–30. august. Hotellet har tolv rom med bad på gangen, spisesal og badstue, og en retreat-helg med breathwork og fjellvandring står på programmet 11.–13. september.

Skitten Syrin vises også i Atelie i Via Vika i Oslo og serien er tilgjengelig på atelie.art sammen med et utvalg av Brinchs veggtepper, for de som vil ta med seg en av overgangene hjem.

Maria Brinch på Atelie · sommerhotellet.no

Les også

• Maria Brinch – Skitten Syrin
• Intervju med Maria Brinch om Skitten syrin
• Kunst i VIA VIKA