Fra atelieret - Bente Sætrang
I et verksted i de gamle fabrikklokalene til Kjelsås Bruk, helt nede ved badedammen på Frysja, står en av landets viktigste tekstilkunstnere Bente Sætrang og arbeider. Disse gamle fabrikklokalene er vant til at folk arbeider i dem. På 1800-tallet ble det produsert spiker og ståltråd i disse murbyggene. I dag produserer kunstneren Sætrang farge i de samme gamle lokalene.
Bente er en av mange kunstnerne som har sitt faste arbeidssted her på Frysja kunstnersenter. I hele 47 år har Sætrang stått her og arbeidet med unntak av lengre perioder hvor hun har vært ute og reist, blant annet til Paris eller Vest-Afrika og samlet på farger. Etter et langt kunstnerskap er det blitt mange farger i samlingen. Det synes på det lille “fargekjøkkenet” hun har laget seg på verkstedet. Hun plukker opp noen fargeprøver som hun viser fram til oss.
- Jeg driver hele tiden å tester fargene, ser om de er gode nok. De er jo gamle noen av dem, men de er virksomme.
Bentes atelier er som et laboratorium fullt av prøver, kjemikalier og oppskrifter for å finne fram til de riktige fargene, skriblet på veggen, på hyllene og på små lapper. Oppskrifter som ikke gir stort mening for utenforstående men som Sætrang kan på rams.
- Jeg utvikler oppskrifter i forhold til mitt eget fargebehov. Det er jo en lab. – En fargelab kan man vel si.
Indigosol - de første fargene
Over alt i atelieret ligger det bomullslapper med fargeprøver på. Vi får et lite lynkurs i hvordan hun framkaller den klare Indigosol. Hun viser oss fargen som er rustrød før den blir fremkalt, etter hvert som den oksiderer i luft blir den mer og mer brun, men før den skal syrebehandles og bli blå må den tørke først, så hun henger den på ovnen ved vinduet.
- Da jeg lærte å bruke disse fargene ble jeg veldig interessert i fargen som størrelse, fordi jeg ville utforske fargens egenskaper. Farge er relativ, alt etter hva du legger ved siden av så forandrer den seg. Det er veldig spennende.
Favorittfargen, kypefargen Indigosol har hun mye av. Hun hadde egentlig ikke brukt den på over tyve år men fant ut at hun ville ta den fram igjen til en utstilling i Kunstnerforbundet i 2021.
Indigosol er har en helt særegen dybde og klarhet i fargen som Sætrang møysommelig fremkaller lag på lag. Indigosol har vært en helt sentral farge i hennes etableringsfase før hun la den på hylla for tyve år siden.
- Jeg la den bort fordi jeg hadde lyst til å gjøre noe annet, bruke andre teknikker, også gikk det tyve år. Nå har jeg tatt den opp igjen, har så mye av det at jeg kommer ikke til å klare å bruke det opp – også er jo fargen veldig spesiell.
- Hvorfor har du vært så opptatt av denne fargen?
Jeg er like opptatt av alle farger i og for seg, fordi de er nødvendige for å lage en komposisjon – for å få et helhetsbilde. Men denne blåfargen har en sterk karakter, det er det som er viktig med den, det er ikke at den ér blå eller ér indigo, det er det at den er så veldig dyp. Veldig sterk i uttrykket.
Å gi bort en farge
Sætrang forteller at hun nå har planlagt å gi bort alle fargene sine til noen andre som kan ha nytte av å bruke det profesjonelt og har satt i gang et opplæringsprosjekt.
- Jeg kjenner på at jeg har mye kunnskap og erfaring som jeg har lyst til å videreføre. Derfor skal jeg lage en instruksjonsbok som jeg foreløpig kaller Kokebok for indigosoler. Den skal legges opp som en kokebok med beskrivelse av råvarer, oppskrifter, fremgangsmåte, prøver og bilder. Det er det som er planen da, jeg får se om jeg får det til.
Hun underviser også andre profesjonelle kunstnere i fargeblaningsteknikk. Sætrang er godt vant i undervisningsrollen. Hun ble landets første professor i tekstil ved Kunsthøgskolen i Bergen, hvor hun ledet tekstilkunstutdanningen i perioden 1987–1993. Hun har også undervist i Oslo.
- Er det mye jobb å lage de riktige fargene?
Ja, det er jo jobb. Men det er jo først og fremst teknisk. Men for å få de fargene du vil ha, og svare på de kunstneriske spørsmålene som du stiller, så må du prøve deg fram og bruke den tiden det tar for å få det til.
Frysjarivieraen
Bente og de andre kunstnerne som har atelier på Frysja, er ikke alene om å trives der. Om sommeren strømmer det sol- og badeglade mennesker til det som er et av de mest populære badestedene i Oslo.
Vi kaller det rivieraen - Frysjarivieraen. På 70-tallet satt vi borte på rivieraen hele sommeren. Vi drakk kaffe og prata bort mye tid. Men det gikk i kunst og politikk.
I tillegg til en del kaffedrikking på Frysja opp igjennom årene, har området også blitt flittig brukt til utendørs arbeid, hvor Bente har flyttet tekstilarbeidene sine ut ved ulike anledninger.
- Det har med fysisk tilnærming å gjøre, å måle det i forhold til et slags kroppslig språk. Jeg måler meg med det personlig, fysisk og størrelsesmessig. Jeg liker veldig godt å bruke det og være i nærheten av det. Det er derfor jeg ofte tar ting ut av atelieret eller ut av huset, og for eksempel henger det opp på en klessnor.
Hun viser oss et bilde av et stort draperi, og forteller at hun en dag oppdaget det vakre morgenlyset, så hun skyndte seg og flyttet draperiet ut.
- Jeg måtte bare skynde meg og flytte det ut sånn at det fikk noen å snakke med, kanskje.
- Jeg har jo jobbet med tekstil siden jeg valgte å ta kunstutdanning. Jeg har alltid tenkt at tekstil er så vanlig, så dagligdags. Vi har det på oss fra vi blir født til vi dør og vi kjenner det så godt. Det har en sånn hverdagslig og viktig funksjon. Når jeg jobber med mine ting er det den måte jeg tilnærmer meg tekstiler på.
Tegninger på reise
I sitt lange, yrkesaktive kunstnerliv har Sætrang reist mye. Hun forteller at tegning er et format hun ofte jobber med når hun er ute og reiser. For eksempel når hun drar til Paris og bor i et lite atelier en stund. Dette har blant annet resultert i noen utrolig flotte kulltegninger med en helt unik strek.
- Tegningene har nok vært med hele tiden, det er også en måte å forberede seg på, og gjøre notater. Jeg har jo en gammeldags, klassisk kunstutdannelse hvor vi tegnet veldig mye. Vi dro på museer i Italia og tegnet hele tiden. Det var en vane, det var for dyrt å kjøpe film. Man tok ikke så mye bilder som man gjør nå. Det å ta notater og tegne var veldig vanlig.
Sætrang forteller at kunsten har blitt en livsform og reising har vært en stor del av arbeidet. Gjennom et langt kunstnerliv har hun høstet inn farger og tekstiler, enten det har vært bak på et lasteplan gjennom Sahara, eller gatelangs i Paris. Nå skal hun gi bort fargene til dem som kommer etter henne.