- Jeg ville alltid komme tilbake til kunsten, men situasjonen var så uforutsigbar at jeg ikke var sikker på om jeg ville overleve reisen. Det er klart når man kommer hit med store ambisjoner om å fortsette å studere, så er det systemet som er den store hindringen. Ting var mye lettere da jeg kom. Hadde jeg kommet hit i dag hadde jeg nok ikke kunne drevet med kunst. Det føles som om statlige regelverket hindrer deg i å jobbe, gå på norskkurs og studere.

Kunsten virker som det eneste riktige for Qaradaki, og det med god grunn. Arbeidene hans har blitt stilt ut i inn- og utland, både separat og i gruppe med andre kunstnere. Han har også vunnet flere priser for kunsten han lager.

På besøk i atelieret hans i Sagene kunstsmie forteller Qaradaki at å arbeide personlig er et nøkkelord i hans kunstnerskap. Han har så mye å fortelle, så mye å lære bort og mener at foto, video, installasjon og tegning er den måten han virkelig kan få fram sitt budskap på. Akvarellen bruker han til å formidle ting han har opplevd som det er vanskelig å forklare med ord. For hvordan forklarer du redsel, angst og trang til beskyttelse som krigen påfører deg? Ved å bruke de vannbaserte fargene er det akkurat som om han ilegger inntrykkene et ekstra rom for ettertanke.

- Det som krigen fører med seg – og det vanskelige livet man har hatt, gjør at man ikke har det privilegiet til å jobbe med så mange andre temaer i kunsten heller. Du kan gjøre det, men er du ærlig med deg selv da? Derfor føler jeg at uansett hva jeg gjør kommer jeg direkte eller indirekte tilbake til krigen.

- Hvilket medium føles mest direkte knyttet til den historien du vil fortelle?

- Det kommer an på hva jeg vil fortelle. I filmene mine er budskapet ofte konkret, jeg vil filme noe som de fleste kan forstå. Ikke bare snakke enkelt om et komplisert tema, men også kunne stille spørsmål uten at det nødvendigvis er noe man kan svare på. De andre arbeidene mine er mye mer komplekse. Å delta i debatter om mennesker på flukt er vanskelig, man reduserer problematikken ved å kritisere den. Det er mye der man ikke kan sette ord på, som savn, rotløshet og panikkangst.

Flyktet alene som tyveåring

- Du tror du er voksen som tyveåring men du er i grunnen ikke det. En del ting må man bare oppleve for å forstå, men gjennom kunsten har jeg forsøkt formidle det å måtte forlate eget hjem, venner og familie ufrivillig.

- Også er det dette med identitet. Jeg kalte meg for kurder men hvem er jeg i dag? Er identitet såpass enkelt at jeg kan si at jeg er kurdisk-norsk? Hva har de andre landene som jeg har besøkt å si for min identitet, når jeg har lært deres språk, spist deres mat vært sammen med dem i hverdagen, men jeg var nødt til å forlate dem på grunn av min politisk situasjon.

- Da jeg kom til Norge ba de meg reise tilbake fordi de mente landet mitt var trygt, men ikke trygt nok til at jeg ble tvangsreturnert. Jeg gikk rundt i 12 år uten oppholdstillatelse, jeg var statsløs. Det var en stor påkjenning.

- Hva gjør det med identitetsfølelsen?

- Du er ikke herre over deg selv, det er staten som definerer hvem du er. Kanskje kan de fortelle deg at du er norsk nok, integrert og får bli en del av samfunnet, men hvis de sier nei, så kan du ikke bekrefte hvem du er. Hvis du sier at du ikke kan reise hjem fordi det er krig i landet du kommer fra, får du høre at de ikke kan vite sikkert hvem du er og derfor ikke stole på om det er sant.

"Everything will be ok"

Den siste tiden har Qaradaki arbeidet konkret med flyktningsituasjonen som tema. Blant annet i utstillingen The Golden Wish på Interkulturelt Museum i Oslo, skildrer han en reise tilbake til Kurdistan, til byen Suleimania hvor han vokste opp. En by hvor det finnes over 32 000 interne flyktninger.

Et av arbeidene til Qaradaki var en direkte reaksjon på Danmarks innstramming i asylpolitikken som også rammet flyktninger fra Kurdistan. I 2016 innførte Det danske Folketinget nemlig en kontroversiell smykkelov som innebærer at asylsøkere som kommer til Danmark må gi fra seg eventuelle verdisaker som er verdt mer enn 10.000 kroner. Unntatt fra regelen er gifteringer og andre ting med stor affeksjonsverdi.

- Gull bli brukt som kapital i Kurdistan fordi man ikke stoler på banken. Når man trenger noe selger man gullet igjen og kjøper noe for pengene. I Danmark tar de gull fra flyktninger når de kommer til landet, dette gjøres nå selv om de vet hvordan jøder også ble behandlet, og fratatt alle verdisaker. Så jeg kjøpte gullet deres før de kom til Danmark. Dette gullet smeltet jeg om til setningen “everything will be ok.” Det var det min mor pleide å si til meg, at alt kommer til å gå bra. De ordene var mer verdt enn gull, hennes ord gjorde at jeg kom meg igjennom mange land uten å bli sendt tilbake. Jeg ble arrestert flere ganger men kom meg gjennom det. Det er det ikke alle som gjør.

Tilbake til Kunsthøgskolen

I atelieret hans i Sagene kunstsmie er det trangt, det er her han har opparbeidet seg 10 år med arbeid etter han ble uteksaminert fra KHiO. Ti år på samme arbeidsplass høres kanskje ikke så lenge ut, mten 10 år er mange i kunstnerår. 

Qaradaki forteller at han nok ville arbeidet med enda større malerier om han hadde et større atelier. Kanskje får han muligheten til dette nå som han skal ta fatt på et doktorgradsstipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo, der han fant tilbake kunsten for 14 år siden.

- Det jeg gleder meg til ved å begynne på KHiO igjen er å være sammen med folk, diskutere, få kritikk, bli inspirert osv. Jeg har lyst å prate med alle, høre hva de tenker.

- Jeg tenker også å arbeide større når jeg starter å på KHiO igjen, der det er mye større plass enn på atelieret. Planen er å undersøke språklig undertrykkelse hos minoriteter og hvordan det påvirker det visuelle kunstuttrykket – at man for eksempel ikke får lov til å snakke sitt eget morsmål i sitt eget hjemland.

Mens vi prater har Qaradaki dratt fram en rull med et gammelt maleri på for å vise oss hvordan han arbeider. Han sitter og pensler på nye strøk med akvarellmaling.

- Det er jo en del abstrakt i det livet jeg forteller om. Der tenker jeg at gjenspeiles i akvarell eller vannbasert blekk – det formløse, du legger malingen på papir så flyter det ut uten at du har kontroll. Samme uforutsigbarhet som du har i en krig. Du vet ikke hva som kommer til å skje om ti eller fem minutter, du må bare være forberedt.

- Jeg har lyst å bli konfrontert med det ubehaget i kunsten. Kunsten skal ikke alltid være en trygg sone. Jeg tror det kan være sunt å konfrontere seg selv.

Gå til Qaradaki sin Atelier-profil

Du kan også lese mer om ulike prosjekter på Qaradakis hjemmeside.

Denne artikkelen er en del av uteutstillingen i Vikaterrassen som er støttet av Oslo Kommune Restart Oslo 2021.