Bjørn Båsen

Etter at fotografiet kom, ble kunsten nokså desorientert. Man trengte ikke lenger kunstnere på den samme måten; de skulle ikke lenger portrettere viktige mennesker i sin tid, eller skildre omgivelsene de levde i. Mange begynte å utforske det abstrakte og det konseptuelle, og nesten like mange har blitt beskyldt for å skape verk som hevdes å mangle talent. Bjørn Båsen kan aldri beskyldes for dette. Det er slående vakkert og imponerende håndverk. Uten å gå på kompromiss med det forseggjorte og det gjennomarbeidede, evner han å skape kunst som rett og slett får deg til å måpe. Det er kunst som i å kunne. Jeg håper det er Båsens kunst vi vil huske fra vår tid – da kan den ikke beskyldes for å være verken talentløs, kynisk eller relativistisk.

Gå til Bjørn Båsens Atelier-profil

Ida Ekblad

Ida Ekblad er kjøpt inn til Skandinavias mest tungtveiende kunstinstitusjoner: danske Louisiana, svenske Moderna og norske Nasjonalmuseet. Hun er en av de svært få kunstnerne som kommer til å bli husket. Kanskje en pompøs antagelse, men det kommer ikke bare av at hun nå er blitt lovet «evig liv» gjennom arkivering i nasjonale kunstmuseer. Ida Ekblad vil bli husket fordi hun er en estetisk kaptein for en generasjon skandinaviske kunstnere som insisterer på det abstrakte og ekspresjonistiske maleriet. Mange vil være uenig med meg i dette. Ekblad er en elsket og hatet kunstner. På Nyhetsmorgen kritiserte NRKs kunstanmelder Mona Pahle Bjerke kunstneren for ikke å være en god maler, «uten integrert, individualisert fargebevissthet». Tidligere Aftenposten-anmelder Kjetil Røed har kalt Ekblad for en av samtidskunstens mest overvurderte kunstnere. Men ingen stor kunstner har utelukkende blitt hyllet i sin samtid.

Lars Morell

De fleste vil også se at Lars Morells arbeider krever disiplin og mange års øvelse. Det er enkelt, men samtidig så evnerikt. Morell krever ikke av betrakteren å sette seg inn i motivers betydning og mening, han skal overbevise rent estetisk. Motivene befinner seg ofte et sted midt mellom det abstrakte og det figurative, slik at det virker gjenkjennelig, uten at du klarer å identifisere objektene i bildene. Derfor går man heller aldri lei.

Ina Bache-Wiig

Blant dagens samtidskunstnere er det få som lever opp til kunstnermyten som Ina Bache-Wiig. Hun er en outsider, særlig på den norske kunstscenen, noe som er tydelig i meldingene hun maler på lerretene. Gjennom motiver som skammasker og giljotiner minner hun oss på hvilke grusomme handlinger mennesker har begått i «det godes» tjeneste. Opp gjennom tidene har man korsfestet, brent og offentlig hengt ut syndere og annerledestenkende for å krenke gjeldende moral og tro. Bache-Wiig drar paralleller mellom datidens straffehunger og sosiale medier i dag, hvor såkalt kansellering, mobbing og kampanjer mot annerledestenkende herjer. Kunsten kan oppleves som et betimelig oppgjør med common sense.

Christian Tunge

Det er få norske kunstnere som har vært så tro til fotografiet som Christian Tunge. Han har tatt tak i et medium som de siste årene virkelig har blitt allemannseie – det produseres og konsumeres som aldri før. Trykk og eksporteringer kan dermed også oppleves som et materiale med liten verdi i seg selv, men til tross for dette vanskelige utgangspunktet evner Tunge likevel å skape det som alle umiddelbart vil gjenkjenne som stor kunst. Det er i tråd med det norske stillebensuttrykket som har dominert de siste ti årene, men med en umiskjennelig konseptualisme og estetikk. Han utfordrer med det som kan være blodharry motiver, som roser, insekter og gotiske figurer, og får folk til å spørre seg hva som er stygt og vakkert, og hvorfor. Tunge driver eget kunstbokforlag og fotogalleri, og er dermed en viktig fotoentusiast som insisterer på fotografiet som kunstform.