Om boken: Siden 2011 har Maria Sundby plukket omlag 1000 kilo porselen, glass og metall fra den gamle søppelfyllingen på Langøyene i Oslofjorden. (Langøyene var Oslos avfallsdeponi fra 1904-1948) De funnede objektene (som er utgangspunkt for boken) har tidligere inngått i en rekke installasjoner ved ulike kunstutstillinger. I 2023 ble en sirkel avsluttet og gjenstandene tilbakeført til øya. I form av en permanent utsmykking som består av tre trekantede montere med lokk av glass som er nedsunket i bakken midt på Langøyene. Monterne er fylt opp med gjenstandene Sundby har plukket på øya gjennom mange år. Før gjenstandene ble montert til den permanente utsmykningen, ble et større utvalg av tingene avfotografert. Tallerkner fra restauranter og hoteller som ikke finnes mer, et gebiss, uknuste lyspærer, et dukkehode, en sykkellykt... Gjenstander som bærer på mange historier fra et fordums Oslo. I boken er det tekstbidrag av Thora Petursdottir, Professor i arkeologi ved UIO og Kesia E Halvorsrud, Phd i Kunsthistorie. Halvorsrud skriver i boken: «Sundby har beskrevet sin egen arbeidsprosess på Langøyene som en «skattejakt». Synet på gjenstandene som skatter, og innsamlingen som «jakt» har noe lekent og uhøytidelig ved seg. I et intervju fra 2013 brukes ordet «søppelskatter» om Sundbys funn, der ordparet «søppel» og «skatt» er et oksymoron, en språkfigur som kombinerer to vanligvis gjensidig utelukkende kontraster. Dette spennet, fra søppel til skatt, minner om at kategorien søppel er tett forbundet til den omskiftelige definisjonen av verdi. Sundbys samlingsarbeid på søppeldyngen på Langøyene er særegent i sin karakter av å være en form for sanking og aktsomt feltarbeid. På Langøyene har Sundbys samling tatt en endelig form. Det omfattende arbeidet med å håndtere mengden, tyngden, pakkingen, flyttingen og oppbevaringen, som også har vært en betydelig del av prosjektet, er ferdig. Samlingen er ikke lenger utflytende og fleksibel, men er nå endelig satt. Gjenstandene og fragmentene har for siste gang skiftet posisjon, som i en kaleidoskopisk vending..." Thora Petursdottir: «Fra et arkeologisk perspektiv minner Maria Sundbys kunstverk, The Rest in Pieces, om gjengrodde museumsmontre. De stappfulle montrene i Sundbys kunstverk gjør også at tankene trenger ned i bakken, ned under overflaten, fanget av en slags arkeologisk nysgjerrighet om hva som skjuler seg på dypet. Hvor langt ned strekker egentlig disse montrene seg? Å sammenligne en søppelfylling med et museum kan fremstå som en motsigelse. Museer ivaretar jo arkeologiske gjenstander og kulturarv av uvurderlig historisk verdi, objekter som står i sterk kontrast til det de fleste vil anse som søppel eller avfall. Fra et arkeologisk perspektiv er forskjellene likevel ikke så store. Arkeologisk forskning handler i stor grad om forlatte, bortkastede ting og fragmenterte levninger etter fortidige hendelser og forløp. Søppel har derfor spilt en sentral rolle i arkeologifagets utvikling og kunnskapsproduksjon.»