FRA ATELIERET

Daniel Slåttnes

Vi har tatt en prat med Daniel Slåttnes som bor og jobber i Oslo og Västra Ämterviki Sverige. Daniel jobber med skulptur, installasjon og performance og har flere kommende utstillinger på blant annet Oppland Kunstsenter i Lillehammer (sommer 2020) og RAM Galleri i Oslo i samarbeid med Sara Rönnbäck (jøsten 2020).

Når og hvorfor bestemte du deg for å bli kunstner?

Jeg har nok alltid hatt et behov for å leke med tanker og jeg vokste aldri fra fantasien. Etter den perioden å ville bli som foreldrene sine satt jeg igjen med ideen om kunstner eller forsker. Den ene broren min bestemte seg for å studere fysikk. Han undersøkte hvordan nanotråder spontant lager lys, men oppdaget at ideen om forskeryrket ikke stemte med virkeligheten. Det går ikke å leke med tanker i produktivitet og økonomisk vekst.

Jeg satset på kunstner-ideen. Den er mye mer tøyelig ettersom at man setter seg litt utenfor samfunnet. På godt og vondt. Jeg og min kone pleier bittert å le om at vi ikke kommer unna produksjon og økonomi. Nå prøver vi å sette oss en grense for hvor mye tid administrasjon får ta. At vi tar litt grep om salget er nok lurt.

Jeg har nok alltid hatt et behov for å leke med tanker og jeg vokste aldri fra fantasien. Etter den perioden å ville bli som foreldrene sine satt jeg igjen med ideen om kunstner eller forsker.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber som kunstner?

Jeg jobber intuitivt i møte med materialer og former. Det er også mye planlegging; å utsette seg for materialer som taler til en, sette av tid til å lete etter en form, å prøve å holde en form for konseptuell stabilitet også. Noen prosjekter er veldig tidkrevende i research, men hele tiden er det en utforskning i tanker. Hva tror jeg? Hva har andre mennesker tenkt?

Det er også nødvendig å være litt av tusenkunstner, eller bare måtte lære et håndverk fordi det er nødvendig for prosjektet. Alt fra programmering til støpning.

Jeg prøver alltid å utsette meg for nye inntrykk, nye tanker. Jeg ser for meg at kunstnere bare prøver å reflektere sin opplevelse og samtiden man er i. For meg er det viktig å følge med på hvor samfunnet går. Jeg ser for meg at vi føler oss frem i blinde mens vi kjører det kulturelle programmet. Det ligner jo i organiseringen som den kunstige intelligensen til robot-planten min.

I grunn er tid viktigst. Tid til å jobbe. Å bare stå i studioet og ikke tilsynelatende gjøre noe er også en del av arbeidsprosessen. For meg er det nødvendig å sette av tid til konfrontasjonen med den tomme flaten. Hva vil den og jeg si? Det tar tid å lytte til det.

Jeg lever mye i tankene.

Hva ønsker du å uttrykke eller formidle med kunsten du lager?

Jeg formidler min opplevelse, mine tanker. Forhåpentligvis er det noen andre som finner uttrykket interessant. Jeg bekymrer meg ikke om å være naiv eller banal. Forhåpentligvis får jeg også bli gammel og vis, fram til da er jeg bare meg.

Jeg samarbeider ofte med andre kunstnere. Noen å diskutere og kjempe med. Jeg og Sara Rönnbäck har samarbeidet siden 2015 om ideen å samtale med materialene. Det er givende å ha prosjekter sammen. Spesielt som kolleger i alle livets sider kan samarbeidet bli intenst. Og ofte blir det prosjekter med venner fordi vi fastner i diskusjonen.

Jeg og Sara har flere store prosjekter året fremover, på Oppland kunstsenter, RAM Galleri, og Tree Talks i Oslos parker. Vi jobber også med Hans Edward Hammonds om våre opplevelser av Tiden. Forhåpentligvis blir det en utstilling på New Zealand. Jeg har også et prosjekt med en gruppe kolleger som jobber med økosentriske tanker. “Forgreininger” med Anne Cecilie Lie, Marius Presterud og Joakim Blattmann blir kanskje en større utstilling om noen år.

Jeg har prøvd å samarbeide med en stueplante i flere år. Det har blitt til en serie med skulpturer, men det er bare så langt intuisjon kan ta prosjektet. En vei videre har vært å bruke teknologiske hjelpemidler - robotprotese til planten og tolke signalene ved hjelp av maskinlæring. Å jobbe med andre fagfelt finner jeg både inspirerende og utfordrende. Man må liksom kunne formidle prosjektet før man har det helt klart for seg selv.

Et annet slikt prosjekt handlet om å prøve å forstå skulpturproduksjonen min via psykoanalyse av skulpturene. Jeg gikk til en psykoterapeut med skulpturene fra masterprosjektet mitt over et år og prøvde å få både meg og terapeuten til å se skulpturene som individer.

Jeg har prøvd å samarbeide med en stueplante i flere år. Det har blitt til en serie med skulpturer, men det er bare så langt intuisjon kan ta prosjektet.

Har du noen overordnede målsetninger som kunstner?

Leve av kunsten. Det er spennende og krevende å bygge et liv. Man skal hele tiden styre skuta rett og ikke glemme å spørre hvem man er.

Jeg jobber mot trygge rammer og frihet til å bestemme min egen tid. Det er alltid en søknad eller rapport å skrive, men jeg lærer meg etter hvert. Mitt tips er å spy ut søknader. I vår familie sender vi en søknad i uka. Man må jo presentere seg selv og sitt kunstnerskap, men det blir fort for mye. Helst vil jeg ha tid til å undersøke. Overraske meg selv med en ny tanke, en ny form.

Se mer av Daniel sin kunst her