Bjørn Bjarre om Solaris
Bjørn Bjarre signerer silketrykk på Fellesverkstedet / Foto: Atelier
Vi møter Bjørn Bjarre på Fellesverkstedet i Seilduksgata hvor et silketrykk tegnet av Bjarre selv, er under produksjon. Bjarre er kjent for å ta seg god tid med motivene til tegningene han lager. Noen av dem har han arbeidet på i syv år.
- Det var vel det at jeg aldri ble ferdig med den tilstanden jeg var i. Grunnen til at jeg jobbet med det så lenge var at jeg var i en sorgprosess. Det ble en trøst å sitte og jobbe med noe over veldig lang tid.
Etter den syv år lange arbeidsprosessen bestemte Bjarre seg for å lage en bok. Bjarres bokprosjekt var et resultat av mange år med tegninger han laget i små, klassiske Moleskine-bøker. Det var ut i fra et ønske om å avslutte arbeidet og sette en deadline som resulterte i boken.
Heldigvis for Bjarre og det evigvarende arbeidet med motivet, ble han ikke lei.
- Nei, jeg ble ikke lei av disse tegningene, de utviklet seg hele tiden. Denne tegningen som blir til et silketrykk nå er kanskje den jeg har arbeidet minst med. De fleste er jobbet mye mer med, hvor ting har vokst helt inn i hverandre.
- Det kan nesten sammenlignes med at man er redd for noe som ikke er helt avsluttet, man må fylle ut alle linjene. Det heter til og med noe; horror vacui! Man er redd for tomme rom på arket, nesten en slags diagnose.
Ruben Hojem og Bjørn Bjarre eksperimenterer med farger på Fellesverkstedet / Foto: Atelier
Den tegningen han snakker om er Bjarres bidrag til Atelier Editions i form av et silketrykk, produsert av Ruben Hojem, med tittelen Solaris. Silketrykkets motiv kan nærmest oppleves som et langt tankespinn tegnet ned på papir. Et tankespinn som starter med en tilfeldig tanke og som så tar uante retninger. Slik er det litt med Bjarres egen tegneprosess også - det er tilfeldig hvor pennen treffer arket først.
Solaris, silketrykk, opplag: 20, 80 x 60 cm med ramme. Trykket koster 2 900kr uten ramme.
Til tross for tilfeldighetene har Bjarre god hukommelse, og setter fingeren på en figur midt i verket Solaris for å vise hvor han startet å tegne.
- Den skiller seg ut fra resten ved at det er noe som er påvirket av gravitasjon, her henger det noe ned - noe som drypper. Alt annet er liksom svevende og går i alle retninger.
- En mening man kan legge i tegningen er at det fremmede landskapet kan sees som en metafor på naturen, hvordan den er ukontrollerbar og ukjent. Viruset som nå er over alt, og som vi ikke kan kontrollere, er et eksempel fra vår egen verden.
De detaljorienterte tegningene til Bjarre skiller seg fra hans andre tegninger ved at fargebruken er minimert i motsetning til hans fargerike pasteller. Han forteller at han har en sterk bevissthet knyttet til farger og å bruke dem til riktig tidspunkt.
Bjørn Bjarre, "Solaris (Fantasilandskap nr. 8)", 2016, pastellkritt på papir, 54 x 78 cm. I samlingen til Nasjonalmuseet.
- Disse verkene henger sammen. Fargepastellene er et forsøk på å visualisere lyset på planeten Solaris som går rundt to soler, den ene rød og den andre blå. Alt får et fiolett skjær. Men jeg syns ikke jeg helt får det til, og det er en ypperlig anledning til å lage en ny tegning. Kanskje jeg får det til etterhvert.
Solaris er en kultklassiker av en science fiction-roman skrevet av den polske forfatteren Stanislaw Lem i 1961 og handler om menneskets plass i universet og dets manglende evne til å forstå utenomjordisk intelligens. Bjarre begynte å jobbe med dette som tema i 2010.
- Utgangspunktet kommer fra den boka. Jeg ble veldig fascinert av beskrivelsene av landskapet på planeten Solaris hvor det konstant sydet og boblet, oppstod rar arkitektur og merkelige vesener. En vill fantasi. Det har jeg lenge vært opptatt av; hva det er mulig å forestille seg. De første tegningene var nesten illustrasjoner av partier og hendelser i boka, men etterhvert begynte tegningene å leve sitt eget liv.
- I Solaris reiser vitenskapsmenn til en annen planet for å forstå hva som skjer der, for så å bli møtt av sine egne underbevisste drømmer og lengsler. Det er sånn denne planeten kommuniserer med vitenskapsmennene; den går inn og leser tankene deres. Det synes jeg er en fin metafor på kunst. At man møter seg selv i det man lager, eller det man ser som betrakter.
Livet som kunstner
Bjarre beskriver kunstneryrket som en til tider ensom jobb samtidig som han bekrefter at han også er veldig glad i den ensomheten.
- Den gjør at jeg får jobbet, jeg er helt avhengig av den alenetilværelsen.
Likevel arbeider ikke Bjarre helt alene. Han er også et av medlemmene i kunstnergruppa Tegneklubben som også består av Ulf Carlsson, Martin Skauen, Terje Nicolaisen, Paul Dring og Bjarre selv.
- Vi møtes og har det veldig gøy. Det er fint å ha en sånn type praksis ved siden av hvor man kan lette på trykket. Det at jeg også jobber med offentlige kunstprosjekter gjør at jeg møter forskjellige folk i forbindelse med det. Så har jeg perioder hvor det har vært vanskelig å jobbe rett og slett. Men jeg tror også det kan være sunt, å gå litt i seg selv. Jeg har alltid tenkt at forfattere har et veldig fint begrep - “skrivesperre” eller “writers block” - hva har billedkunstnerne til det liksom?
- Skapesperre? Hva gjør du hvis det skjer?
- Hehe, skapesperre ja. Tidligere har jeg bare vært frustrert og ikke hatt noe strategi for det, men lesing og forskning holder jeg alltid på med, og det er inspirerende. Likevel tviler jeg noen ganger.
Som kunstner må man stole på seg selv, samtidig som man må lytte til tvilen. Heldigvis forsvinner alltid tvilen til fordel for en indre nødvendighet.
Ruben Hojem, Bjørn Bjarre og Marie Saxeide fra Atelier på Fellesverkstedet
- For min del har den tvilen gått på at det ikke blir bra nok det jeg vil lage, og trenger verden egentlig mer kunst? Jeg greier ikke alltid oppfylle mine egne forventninger. Så kan man bli desillusjonert, samtidig som det er en god utfordring. Som kunstner må man stole på seg selv, samtidig som man må lytte til tvilen. Heldigvis forsvinner alltid tvilen til fordel for en indre nødvendighet. Jeg må bare lage noe selv om verden allerede er fylt opp av mer eller mindre unødvendige ting.
Helt på tampen
Hva snakkes det for mye om på kunstfeltet og hva snakkes det for lite om?
- Jeg blir ofte irritert over fokuset på kunst i media. At folk ofte sier: Nei, dette skjønner jeg ikke - og så stopper undringen. Kunst krever ofte tid og fordypning, og som betrakter må man velge hva man vil fordype seg i - se det uforståelige som en positiv mulighet.
- Ellers er det ikke noe jeg syns det snakkes for mye om. Det er veldig bra at det nå er større fokus i kunst-offentligheten på makt, representasjon, de-kolonisering, rasisme og metoo. Mye av dette har vært et fokus i kunsten lenge, men la oss håpe at det nå går mer fra snakk til konkret handling. Åpenhet, maktkritikk og det å se verden med andre eller nye øyne er kanskje blant kunstens viktigste oppgaver.
- Det snakkes til gjengjeld for lite om hvor viktig kunst, kreativitet og lek er for mennesker generelt, og spesielt i skolen. Ikke at alle skal bli kunstnere, men med mer fokus på alternative undervisningsmetoder og mindre fokus på testing tror jeg barn kan bli bedre voksne.
"Every time I feel happy I get so sad" 2020, Øvre Slottsgate, Oslo