Yola Maria Tsolis om Økernsenteret og tingenes tilstand
Da billedkunstner Yola var 16 år ble hun dypt interessert i tibetansk buddhisme, en interesse som har fulgt henne siden. Hvordan vi observerer ting har mye å gjøre med sinnstilstand mener hun. Dette kommer også tydelig fram i arbeidene hun sitter og syr på.
Da jeg hadde fødselspermisjon under bachelor på KHiO, hadde jeg behov for et arbeid som jeg kjapt kunne legge bort.
I tillegg var jeg veldig fascinert av origami, eller tesselering i papir. – Dette rommet man kunne skape ved hjelp av rutenettet. Om du har ett ark du bretter på måfå, stopper det ganske fort opp. Men så fort du bruker rutenettet og systematiserer kan du skape ekstremt mye og komplisert rom.
Bilder som kollapser
Arbeidet Tsolis sitter og syr på er et fotografi trykket på ull. Sømmen bestemmes av et geometrisk mønster som også trykkes på tekstilet. Ved å sy etter disse geometriske punktene, trekkes stoffet sammen og bryter opp fotografiet.
Det er geometri og matematikk som får mønsteret til å gå opp. Sånn som dette mønsteret her, det er basert på trekanten, firkanten og heksagonet, alle punktene må møtes for at tekstilet skal kollapse riktig.
Den pizzaen som ligger der borte er det enkelt å forklare på. Det er et foto av en pizza blåst opp i dobbelt størrelse 80 x 80 cm, ved å tesselere stoffet komprimeres det, og pizzaen blir til originalstørrelsen på 40 x 40 cm.
Ved at pizza i seg selv er ganske så abstrakt beholder den formen sin. En genuine fake.
Jeg er interessert i mellomrommet mellom det abstrakte og det konkrete. Der bildet møter geometrien og brytes opp. Det har med persepsjon og observasjon å gjøre. Jeg håper at det bryter opp den vante sekvensielle lesningen vi gjør.
Pent eller stygt?
Motivene som Tsolis jobber med er nokså hverdagslige, til tider trivielle. Det være seg pizza, Økernsenteret, høyblokker, plantasjen, Jula eller Rema 1000. De bærer preg av trash – samtidig er motivene gode eksempler på hvordan noe kan sette følelsene i sving bare ved å være i estetiske omgivelser.
– Det virker som om du beveger deg i et forhold mellom det pene og det stygge?
Arbeidene mine ligger litt på vippepunktet. De er på et vis estetiske, ullet gjør de sanselige og behagelige, men er det egentlig pent? Den spenninger der liker jeg godt. En ambivalens. Hvor går dette hen? Det ligger en nerve der.
En type sinnstilstand
Yola forteller at hun har vært interessert i tibetansk buddhisme siden hun var 16 år.
Interessen har fulgt meg gjennom livet. Hvordan vi observerer har mye å si med tanke på sinnstilstander vår, og vice versa. En parkeringsplass kan være en parkeringsplass og som oftest er den bare det, andre ganger kan den være så mye mer – avhengig av sinnstilstanden.
Arbeidet 3035 Drammen er fra området Fjell i Drammen. Et ganske så spesielt sted i mine øyne. På vei opp dit er det eneboliger, villaer og rekkehus, også kommer det et brått skille hvor arkitekturer endrer seg dramatisk med blokk på blokk. Arkitekturen er både litt fiendtlig og kjip, men samtidig så utrolig vakker.
Hvis man kan klarer å være i det, og se på det på en annen måte er det ganske deilig å hvile i at ting kan være begge deler. Både stygt og vakkert. Helst bare være.
En del av det vanskelige med å være menneske er å godta at alle ting har denne ambivalensen og dobbeltheten i seg. For eksempel det å få barn er det vakreste og nærmeste man har, men det kan også være vondt fordi man er redd for å skade eller miste det.
En følelse av svunnen tid
Nå arbeider jeg med motiver som Biltema, Jysk og Jula. Drammen er en bilby og litt lengre oppover elven mot Mjøndalen har du et område der alle disse storbutikken er samlet. Det er egentlig et ganske horribelt sted, samtidigheten med at vi lever i en tid der miljøet lider av forbruket vårt og at vi går tomme for ressurser står i sterk kontrast til disse stedene.
Men så kommer man dit en høstkveld hvor alle neonskiltene lyser opp, da fremstår det plutselig vakkert. Det er en rar fornemmelse av nostalgi, som om de ikke lenger reflekterer virkeligheten og gir en følelse av svunnen tid.
