Det hele startet ved en tilfeldighet en dag hun trodde hun prøvde å åpne en bildefil i photoshop, som viste seg å være en lydfil. Hun fant med det ut at oversettelse fra lyd til bilde fungerer fint så lenge man tvinger en lydfil til å åpne seg som et bilde.

- Jeg skjønte ikke at det var en lydfil jeg hadde åpnet, så jeg drev i stedet å tvang den til å åpne seg helt til det gikk. Jeg har senere lært at dette er en form for databending, der man kan manipulere en mediefil av et bestemt format, ved å bruke en programvare utviklet for å redigere filer i et annet format.

Hun ramlet borti det som nå har blitt hennes store kunstneriske prosjekt – tekstil og lyd som forvandler seg til håndvevde musikkinstrumenter som aktiveres i kontakt med publikum. Dette demonstrerer hun ved å ta hånda si bort til den vakre, vegghengte tekstilen hun akkurat har “skrudd på”. Det kommer ut en mørk tone, litt som om den lever sitt eget liv og responderer på fysisk berøring, som en katt eller hund.

Pearla sine arbeider er helt avhengig av menneskelig interaksjon for at musikk skal skapes. Betrakteren er selv med på å lage lydene.

- Hvis det ikke er noen mennesker i utstillingen, da kommer det ingen lyd. Jeg har jobbet en del med vann, slik at det for eksempel kommer lyd først når noen dypper hånda i vannet. I tekstilet kommer det først lyd når noen nærmer seg det. Jeg jobber med materialer som kan lede strøm, som for eksempel stål, vann og hud.

Å lydsette hud

Til sin nyeste utstilling, Composition for Skin (2021) på Kunstnerforbundet, lydsatte hun hud på menneskekroppen. De to danserne Trine Lise Moe og Fredrik Petrov og de to musikerne Sigurd Thomassen og Henrik Waarum fremførte arbeidet. Gjennom berøring, intime bevegelser, støt og drag over huden kom et spekter av lyder frem. Koreografien og komposisjonen ble utspilt i sanntid.

- Det er nærliggende å jobbe med dansere i mitt arbeid. Vi har hatt forestillinger der folk ikke har skjønt at det er danserne som generere lyden. Det var for eksempel noen som kom bort og kommenterte at “de musikerne hadde utrolig god timing med danserne”.

Fra dans blir det en litt annen måte å tenke på også, fordi de må lage både lyden og bevegelsen simultant.

- Det er åpenbart utrolig mange komponenter som skal til?

Det er ganske lange arbeidsprosesser fra å gjøre feltopptak, eller lage en komposisjon for så å oversette alt, til å veve det ut. Tekstilet blir jo vevd for hånd selv om jeg kan gjøre digitalt forarbeid. Så skal det bygges elektronikk og lyden til de forskjellige installasjonene skal lages og formes.

De flotte, lydsatte tekstilene hun har hengende på atelieret må nemlig stemmes. Hun demonstrerer;

- Den må varme seg litt opp, nå måtte jeg gå veldig nærme men den responderer vanligvis med lyd hvis du er en meter unna. Jo nærmere du kommer jo høyere tone blir det, jo mer masse, eller kropp du har, jo høyere tone får du. Tonene forandrer seg og er forskjellige fra arbeid til arbeid etter hvordan lyden blir modellert.

“Det er få som går inn i mine utstillinger uten å bevege kroppen for å teste ut verket.”

- Hvis noen kjøper verket får de en liten manual for hvordan verket kan stemmes. Det krever bare litt opplæring. Det er jo et slags visuelt instrument. Det er opp til brukeren å aktivere den. Man kan også skru den av og ha den som et bilde. Mine arbeider er veldig performative i seg selv, det er få som går inn i mine utstillinger uten å bevege kroppen for å teste ut verket.

Melkerute

Kunsten til Pearla blir heller ikke til ved å bare sitte å veve i atelieret på Shoddyfabrikken. Hun må også innom et verksted nummer to på Torshov hvor hun har sin elektronikk- og synthavdeling. Det er langt fra Torshov til Kalbakken.

- Ja, det blir en del preprod, låne et rom her og der, det er sjeldent jeg er samme sted og arbeider en hel dag, jeg er alltid litt på tur.

Som så mange andre kunstnere er Pigao pent nødt til å fly rundt mellom ulike arbeidsstasjoner i løpet av en arbeidsdag, hvis produksjonen skal gå opp. De fleste atelierer i Oslo er verken store nok eller gode nok til å kunne dekke alle arbeidsbehov.

- ​​Drømmeatelieret mitt er et rom hvor jeg både kan gjøre produksjon av tekstiler og lyd samme sted, så jeg slipper å løpe rundt til forskjellige stasjoner. Samtidig som jeg har plass til å fysisk henge opp de store tekstilene mine, både med takhøyde og rom for å kunne teste de ut. Jeg får nesten aldri testet ut tekstiler og lyd sammen før jeg står i gallerirommet, jeg må alltid spørre om å komme inn tidligere for å ha tid til å rigge opp siden jeg må løse det tekniske mens jeg står der. Jeg hadde garantert jobbet i enda større formater hvis jeg hadde et større atelier.

Hardt arbeid

Alt i alt er hun mest avhengig av tid for å jobbe så stort hun ønsker.

- Det er utrolig mye jobb med vev. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg driver med det, jeg liker egentlig å jobbe langsomt med lyden, musikken og bruke tid på det. Men visuelt liker jeg å jobbe raskt, noe jeg ikke gjør. For eksempel bare å lage en renning kan ta ukesvis.

- Jeg brukte et halvt år per vev på de største jeg har laget som er 2 x 6 meter med økter på 8 timer hver dag. Vi som deler atelier, og bruker samme vev prøver å gi hverandre lengre perioder på veven om gangen. Det begynner å bli utfordrende for jeg har ganske høy produksjon, så det ideelle ville vært å eie en vev selv etter hvert. Men veven er kostbar og så kommer alt av materialer i tillegg.

Siden Pearla ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo har hun jobbet konstant. Flere offentlige institusjoner har også fått øynene opp for hennes unike arbeider. På det nye konsulatet i New York henger det nå en lydsatt tekstil med teknikk som er bygget inn i veggen. Hun hadde også en utstilling på Helsinki contemporary i 2019, hvor arbeidet hennes ble plukket opp og solgt til KIASMA, - Finsk museum for samtidskunst.

“Å jobbe som kunstner er mye mer arbeid enn det ferdige verket, det er mange prosesser og hardt arbeid som ligger bak.”

- Jeg har vært veldig heldig og har fått flere forespørsler enn jeg har hatt mulighet til å takke ja til. I tillegg har jeg fått et tiårig arbeidsstipend. Det er fantastisk at jeg nå er sikret å få gjøre dette i hvert fall ti år fram i tid. Jeg har tidligere også fått et treårig arbeidsstipend, som har gjort at jeg har kunnet fokusere på kunsten hundre prosent. Å jobbe som kunstner er mye mer arbeid enn det ferdige verket, det er mange prosesser og hardt arbeid som ligger bak. Samtidig var det litt ambivalent å få stipendet. Jeg ble jo kjempeglad, men tenkte på alle de dyktige kunstnerne som også trenger det og fortjener det.

Et arbeidsstipend fra Kulturrådet skal gi kunstnere muligheten til å videreutvikle kunsten sin og ha kunstnerisk aktivitet som sitt hovedyrke. Dette har gjort at Pearla har hatt mulighet til å arbeide med kunsten uten å måtte ha en såkalt pengejobb ved siden av.

- Man blir ekstremt ydmyk og får litt ærefrykt, det ligger forventninger til meg selv om at jeg nå må prestere hele tiden. Samtidig er det jo også det jeg alltid har ønsket å jobbe med, så jeg må jo bare fortsette med det jeg driver med. Kanskje til og med ta en pause – trekke pusten. Jeg har jobbet konstant i fire år uten en eneste ferie. Så kanskje jeg nå kan få muligheten til å utvikle nye ideer, lære meg nye teknikker, og fordype meg igjen. Lese flere bøker for eksempel.