– Hva jobber du med nå?

Jeg jobber mest med maleri, men i det siste har det også blitt en del skulpturer.

Skulpturene er en slags måte å flytte motivene ut av maleriet på.

Bromö forteller at han har begynt å utforske motivet og hvordan han kan flytte det ut fra lerretet og inn i ulike medier. Det er en ny måte å jobbe på for kunstneren.

Spesielt nytt er det med skulpturene, jeg jobber mye med papirmaché som jeg lager en masse av, og blander inn med fargepigmenter. Deretter støper jeg massen i plastkrukker.

Han peker bort med foten på en stabel med sorte plastkrukker han har stående på atelieret, og forklarer at han finner forskjellige gjenstander av plast og utforsker hvordan de gjør seg som ulike støpeformer.

Tanken er å gjøre et relieff ut av det. Det er som et tredimensjonalt bilde på veggen. Et klassisk kunsthistorisk medie.

Et grundig fargearbeid

Bromö forteller at han også arbeider mye med komposisjon, farge og tekstur i overflaten. Han undersøker dekkende farger ved siden av transparente farger og forteller at det i dette arbeidet skjer noe i bildeflaten – en dynamikk.

På den ene atelierveggen har han hengt opp utallige fargeprøver tett i tett, som et resultat av et nøye arbeid med farger.

Når jeg kjøper et nytt pigment eller en ny tube med maling så vil jeg se hvordan fargen er og hvordan overflaten blir på papiret.

Det krever som regel mange utprøvninger før Bromö starter å male direkte på lerretet.

Det meste av arbeidstiden går vel egentlig til å prøve ut ting.

Tematisk sett er det mye gjenkjennbart i Bromös verk, han blander hverdagslige elementer som mange har en relasjon til, opp i mot konkrete personlige elementer.

Med hypnose som verktøy

Flere av arbeidene hans dreier seg rundt et personlig minne fra Bromös egen barndom. Utfallet av dette ble til utstillingen Autentiska bilder som Bromö viste på Galleri BOA i 2019.

Jeg var med i en ulykke da jeg var ett år. Det er et slags minne som ikke finnes, siden jeg ikke husker det. Derfor gikk jeg til en hypnotisør for å prøve å gjenskape det minnet i voksen alder.

Under hypnosen opplevde jeg fragmenter av fornemmelser som lukt, smak, og bilder som på en måte ble utgangspunkt for maleri og tegninger.

Bromö understreker at han derimot ikke ønsker å gjenskape de samme bildene han fikk hos hypnotisøren, direkte inn i maleriet – men at det heller har vært et verktøy for å tolke hvordan maleriene skulle bli.

De fysiske maleriene er ikke de samme som det som sitter i hodet. Det jeg er interessert i er forskjellene, hvordan kan man ta noe så uhåndgripelig og lage noe fysisk av det, uten å forsøke å avbilde det som skjer i hodet.

Det er mye farger og mønster, det å bruke farger til å skape en flyktig stemning, et bilde som flagrer og beveger seg – det blir vanskelig å feste blikket på noe bestemt. 

I ett av minnemaleriene har Bromö malt et tre hvor det her hengt opp et gammelt videokamera.

En av hypnotisørene sa at jeg skulle prøve å visualiser meg selv utenifra. Så sa hun; «sett et kamera i et tre og se hva som skjer da.» Det synes jeg var litt morsomt sagt.

Teknologien har forandret vår måte å prate på. Man har jo ikke et kamera i hodet som bestemmer hva man skal se. Mange tror det er et overvåkningskamera. Det er forståelig. Jeg overvåker på en måte mitt ettårige jeg.

– Hvorfor akkurat hypnotisør?

Det er mange kunstnere som har brukt hypnotisører, det er ikke noe merkverdig sånn. Mange tenker at hypnose er å bli hypnotisert av en person til man faller baklengs, sånn er det ikke.

Egentlig så er man veldig til stede. Det er bare en dyp form for avslappelse, man blir veiledet av hypnotisøren gjennom ulike metoder for å visualisere, og bruke fantasien for å fremkalle minner. Det er en slags reise som tar én til to timer.

– Jeg ser for meg at man blir veldig sliten etter en hypnosetime?

Man blir egentlig veldig uthvilt, og får masse energi. Jeg kan anbefale det til alle, det er en vanlig behandling for eksempel for folk som skal slutte å røyke.

Hvis man likevel har tenkt å prøve ut en form for behandling, så kan man teste ut hypnose, det kan brukes til veldig mye.

På spørsmålet om hypnosen var mest tenkt for kunstprosjektet eller for å finne ut av dette minnet, er Bromö litt todelt.

Det var nok en kombinasjon av begge ting, men det at jeg faktisk dro av sted og gjorde det, var mest for kunstens skyld.

Nittitallsestetikk

Vi ser på et maleri av en stue som ser ut til å ha blitt malt rett ut fra nittitallets estetikk med furumøbler og noe som ligner en sirlig strietapet. Vi lurer på om det er en stue som kunstneren har et personlig forhold til.

Ja, det var en sånn tapet vi hadde der hvor jeg vokste opp i Eskilstuna i Sverige. Jeg har brukt innredningsdetaljer som jeg har en relasjon til, det kan kanskje være noe som mange kjenner igjen. Det er jo mye IKEA-møbler.

– Nesten alle har vel et forhold til IKEA enten man vil det eller ei?

Ja det blir en del av oss. I alle fall når man er svensk. 


Besøk Eriks Atelier-profil her.