Arbeidet som blir lagt ned i langsiktig jobbing og idearbeid, nitidig utforming, prøving og utforskning, er for de fleste helt ukjent. Kunstnere jobber fra kjøkkenbordet, fra ombygde låver og garasjer. Noen har statsstøttede atelierer, noen deler arbeidsrom, mens andre lager seg små verksteder der de har mulighet, som kjellerboder og loftsboder . Derfor er det viktig for oss å sette fokus på kunstnerne bak verket og rommene der arbeidet lages i. Vi tok med oss fotograf Leikny Havik Skjærseth på atelierbesøk til fire ulike kunstnere med vidt forskjellige atelier for å høre hvordan de har det der og hva de jobber med – ikke minst for å høre om hvordan arbeidet påvirkes av atelieret de er i.

Bente Sætrang

I et verksted i de gamle fabrikklokalene til Kjelsås Bruk, helt nede ved badedammen på Frysja, står en av landets viktigste tekstilkunstnere Bente Sætrang og arbeider. Disse gamle fabrikklokalene er vant til at folk arbeider i dem. På 1800-tallet ble det produsert spiker og ståltråd i disse murbyggene. I dag produserer kunstneren Sætrang farge i de samme gamle lokalene. Hun er en av mange kunstnerne som har sitt faste arbeidssted her på Frysja kunstnersenter. I hele 47 år har Sætrang stått her og arbeidet med unntak av lengre perioder hvor hun har vært ute og reist, blant annet til Paris eller Vest-Afrika og samlet på farger.

Etter et langt kunstnerskap er det blitt mange farger i samlingen. Det synes på det lille kjøkkenet hun har laget seg på verkstedet. Et laboratorium fullt av prøver, kjemikalier og oppskrifter for å finne fram til de riktige fargene, skriblet på veggen, på hyllene og på små lapper. Oppskrifter som ikke gir stort mening for utenforstående men som Sætrang kan på rams. Favorittfargen, kypefargen Indigosol har hun mye av. Hun hadde egentlig ikke brukt den på over tyve år men fant ut at hun ville ta den fram igjen til en utstilling i Kunstnerforbundet i 2021. Over alt i atelieret ligger det bomullslapper med fargeprøver på. Vi får et lite lynkurs i hvordan hun framkaller den klare Indigosol. Hun viser oss fargen som er rustrød før den blir fremkalt, etter hvert som den oksiderer i luft blir den mer og mer brun, men før den skal syrebehandles og bli blå må den tørke først, så hun henger den på ovnen ved vinduet.

“Da jeg lærte å bruke disse fargene ble jeg veldig interessert i fargen som størrelse, fordi jeg ville utforske fargens egenskaper. Farge er så relativ, alt etter hva du legger ved siden av så forandrer den seg. Det er veldig spennende.”

Shwan Dler Qaradaki

Siden Shwan Dler Qaradaki flyktet fra Kurdistan i 1999 har han virkelig kjent krigen på kroppen. Etter flere år på flukt, arrestasjoner og manglende oppholdstillatelse har han fått tilbake muligheten til å arbeide med kunsten igjen, en utdannelse han startet på hjemme i Suleimania i Kurdistan. Kunsten virker som det eneste riktige for Qaradaki, og det med god grunn. Arbeidene hans har blitt stilt ut i inn- og utland, både separat og i gruppe med andre kunstnere. Han har også vunnet flere priser for kunsten han lager.

I atelieret hans i Sagene kunstsmie forteller Qaradaki at å arbeide personlig er et nøkkelord i hans kunstnerskap. Han har så mye å fortelle, så mye å lære bort og mener at foto, video, installasjon og tegning er den måten han virkelig kan få fram sitt budskap på. Akvarellen bruker han til å formidle ting han har opplevd som det er vanskelig å forklare med ord. For hvordan forklarer du redsel, angst og trang til beskyttelse som krigen påfører deg? Ved å bruke de vannbaserte fargene er det akkurat som om han ilegger inntrykkene et ekstra rom for ettertanke.

“Det som krigen fører med seg – og det vanskelige livet man har hatt, gjør at man ikke har det privilegiet til å jobbe med så mange andre temaer i kunsten heller. Du kan gjøre det, men er du ærlig med deg selv da? Derfor føler jeg at uansett hva jeg gjør kommer jeg direkte eller indirekte tilbake til krigen.”

Pearla Pigao

På Kalbakken i Groruddalen sitter tekstil- og lydkunstner Pearla Pigao ofte og vever på en kjempestor Jacquardvev, en elektronisk vev som mottar all informasjon fra en datamaskin. Vevingen må gjøres for hånd, men selve motivet hun vever kommer fra lydfiler. Ved å tvinge en lydfil til å åpne seg opp som et bilde, kommer det opp et slags bilde av et mønster - lydmønster rett og slett. Det er dette mønsteret som utgjør motivet i veven. For Pearla er det lyden hun lager som bestemmer hvordan tekstilet skal se ut. Det hele startet ved en tilfeldighet en dag hun trodde hun prøvde å åpne en bildefil i photoshop, som viste seg å være en lydfil. Hun fant med det ut at oversettelse fra lyd til bilde fungerer fint så lenge man tvinger en lydfil til å åpne seg som et bilde. Hun ramlet borti det som nå har blitt hennes store kunstneriske prosjekt – tekstil og lyd som forvandler seg til håndvevde musikkinstrumenter som aktiveres i kontakt med publikum. Dette demonstrerer hun ved å ta hånda si bort til den vakre, vegghengte tekstilen hun akkurat har “slått på”. Det kommer ut en mørk tone, litt som om den lever sitt eget liv og responderer på fysisk berøring, som en katt eller hund.

“Drømmeatelieret mitt er å ha et rom hvor jeg både kan gjøre produksjon av tekstiler og lyd samme sted, så jeg slipper å løpe rundt på forskjellige stasjoner. Samtidig som jeg har plass til å fysisk henge opp de store tekstilene mine, både med takhøyde og rom for å kunne teste de ut.”

Ivan Galuzin

I en gammel funkisbebyggelse på Romsås fra 70-tallet, kalt Villa Romsli arbeider kunstneren Ivan Galuzin. Her har han og mange andre kunstnere atelierene sine i bygget som i sin tid ble gitt som gave fra Røde Kors til Romsås bydel for den symbolske summen av én krone. Atelieret til Ivan ligger tett på skogen og du kan så vidt høre summingen av en bil i det fjerne. Til tross for skogens ro, er Galuzin avhengig av at noe skjer rundt han når han står og arbeider. Gjerne Star Trek på den lille TV-en som bakgrunnsstøy, eller en eller annen forelesning i et engasjerende tema som ligger ute på Youtube. For eksempel i astronomi. Det virker som Galuzin er på en evig søken etter å utvide sitt kunstnerskap, fylle det med nye erfaringer, lære nye ting. Han forteller at han elsker å finne ut av systemer, ting som henger sammen. Han har blant annet blitt styremedlem i Norsk Astronomisk Selskap. I følge Ivan handler både den visuelle astronomien og kunsten om å se. Om å trene opp sidesynet til å se veldig svake objekter, trene opp øyet for å se forskjellige farger og ulike stjerner.

“Det er det store dramaet i mitt liv, at jeg ikke klarer å finne den røde tråden. I mens jeg prøver å finne den røde tråden blir jeg også eldre og forandrer meg.”

Fotoutstillingen kan oppleves i Vikaterassen i Oslo frem til 28. februar 2022.

Prosjektet er et samarbeid med Vikaterrassen og støttet av Oslo Kommune, RestartOslo2021